ANGÅENDE LAVTERSKELTILBUDET

Som bruker av dette tilbudet, føler jeg et sterkt engasjement for at flest mulig får best mulig nytte av det. Jeg var de første månedene en hyppig gjest, og glad på fleres vegne for den hjelp og støtte vi narkomane fikk. Metadonbrukere, medisinerte og aktive rusmisbrukere hadde hver sin nytte av tilbudet, og sosial omgang og omsorg i et beskyttet miljø, var gjensidig motiverende selv om brukerne var i ulike faser av rehabiliteringen. Medmenneskelighet og omsorg med minimalt av byråkrati var sentralt, og med Hege Nordahl i spissen fungerte dette så bra at de fleste av tunge rusmisbrukere i Verdal fungerte uten kriminell virksomhet. Det å merkbart endre en negativ trend, i dette tilfellet rusproblemet og kriminaliteten i Verdal, er virkelig noe kommunen kan være stolte over. Dette er viktig og ta vare på. Likevel en dag kom beskjeden om at leder for prosjektet hadde levert sin oppsigelse. Jeg kunne grått, men etter en tid med et noe forsuret miljø mellom de ansatte, var det sinne som tente meg isteden. Profesjonskamp og renkespill hører minst av alt hjemme på et sted som dette. Her er det snakk om liv! Venner jeg har hatt helt siden seksårsalderen er i dag døde. Flere hadde kanskje vært i live om de hadde blitt møtt av Hege på lavterskelen. Det har kommet meg for øret at de øvrige ansettelsene ble gjort ved beordring fra andre kommunale stillinger, uten å konsultere leder og utformer av prosjektet. Senere har det også kommet innrømmelser fra kommunalt hold om at her har det gått litt for fort i svingene. De sitter igjen med liten eller ingen reell kompetanse, og selve ildsjelen er borte.
Sinnet mitt, og flere andres, førte til en brukerundersøkelse og et påfølgende møte med kommuneledelse, FMS, politi, brukere, pårørende, og tidligere leder for prosjektet. Vi ønsker å vise hvor viktig personlig engasjement og medmenneskelighet er for at vi skal kunne føle oss verdsatt, og etter hvert lære oss å like oss selv igjen. Noen kan ha brukt måneder på å psyke seg opp til å søke hjelp, og da er førsteinntrykket av hjelpeapparatet avgjørende for videre motivasjon. Dette er et tilbud som er ment å fange opp de som faller igjennom alle andre sosiale sikkerhetsnett, og dette vil aldri bli en enkel jobb. Den siste tids forsøk på å presse mer og mer byråkrati inn i prosjektet er forsøk på å gjøre det til en enklere jobb. Her trengs det ildsjeler foran alt. Og de fins, bare kommunen er villige til å benytte de. Flere har også mer enn adekvat akademisk bakgrunn, i tillegg til erfaring fra rusomsorg. Mitt forslag på nevnte møte var å opprette en ressursgruppe bestående av representanter fra politi, legestand, FMS, LTT, brukerne og de pårørende. Denne står for en dynamisk videre utforming av prosjektet og stillingsinstruksene innenfor dette. Dette forslaget ble godt møtt av ordfører, som også er svært godt likt blant ”oss på gata” for sin ærlighet og fordomsfrie holdning.
Jeg har full forståelse for å benytte tilbudet for etterutdanning av kommunalt ansatte, og øke kompetansen på området, men hovedtyngden av arbeidsstokken bør helt klart bestå av erfarne og personlig engasjerte medmennesker. Vi har sett nok pekefingre, håndjern og stengte dører. Kampen mot oss får Aase Hynne stå for, selv om jeg ser på selve engasjementet som positivt, har vår gruppe blitt stigmatisert som en følge av ensrettet fokus. Etter hvert har vi blitt akseptert som offer for en sykdom, men symptomene blir ofte forsøkt behandlet med straff, noe som igjen svekker livsviktig motivasjon. La folk som snakker med oss, ikke til oss, ta imot oss når vi kommer krypende frem fra reirene våre for å be om hjelp! La Hege Nordahl få fortsette med å utvikle et effektivt lavterskeltilbud i et kollektivt fungerende arbeidsmiljø, så tror jeg helt ærlig resultatene vil gi gjenklang i hele landet! Her må kommuneledelsen innrømme litt feil fokus og starte med blanke ark. Uten å sette noe på spissen kan jeg si at det står om liv i denne sammenhengen. Tryggheten må tilbake til lavterskeltilbudet.
Takknemlig for respons fra alle, også ”utenforstående”.
Til bedring viser seg søker jeg tilflukt på psykiatrisk klinikk, post 2.

Øyvind Solstad, oppvakt narkoman

Tilbake til toppen