For godt til å være sant - eller?

Som rusmisbruker skulle man nesten tro at man hadde copyright på skuffelser og nederlag - i alle slags varianter. Man skuffer familie, venner og ikke minst - man skuffer seg selv.
Du går på en smell gang etter gang. Det er på en måte noe man må regne med hvis en har "valgt" denne karrieren.
Mange av disse skuffelsene kan være tunge å svelge, men det går stort sett greit så lenge det er selvpåført, men i de tilfeller at den som skuffer deg - gang på gang faktisk er de du stoler mest på - de som er der for å hjelpe deg bort fra all dritten - DET er mye verre å fordøye.
Jeg kunne lett ha skrevet side opp og side ned med selvopplevde rystende historier i varierende styrke fra sykehus, legekontor, sosialkontor, m.fl. Alt fra å få beskjed fra lege" du skulle vært skutt med en kule rett i panna" - til mindre "forseelser" som "kom deg ut din jævla narkoman ",men det tror jeg ikke at jeg trenger.
Det virker nemlig som om at fler og fler får opp øynene for denne sykdommen som ikke spør om alder eller samfunnslag før den hensynsløst sniker seg inn og tar over livet ditt. Mange har sett at neste gang kan det faktisk være deres søster eller datter.
Jeg møter svært ofte mennesker som er oppriktig interessert i hvordan jeg har det. Ære være de for det.
Det har vært stor forandring på dette området de senere årene takket være større opplysning om problemet.
Selv om enkelte kampanjer faktisk har øket fordommene i enkelte grupperinger, så tror jeg at det vil bli bedre etter hvert, for som du ser - de rammes akkurat slik som alle andre - desverre.
Men tilbake til dette med skuffelsene. Da lavterskeltilbudet i Verdal åpnet følte jeg at våre bønner var blitt hørt.
Etter et langt og vanskelig sykehusopphold fant jeg lavterskelen som et fantastisk trygt sted å trene meg tilbake til samfunnet igjen.
Hege Nordahl viste meg en slik omsorg at jeg faktisk ble misteksom. Jeg er slett ikke vant til at hjelpeapparatet er slik. Betingelsesløshet takler jeg dårlig - selv om det må være noe av det fineste et menneske kan oppleve.
Men etterhvert så slapp liksom tvilen taket mer og mer , og jeg kunne for første gang føle at vi endelig hadde fått noe varig.
Tiden på lavterskelen har vært helt avgjørende for min videre utvikling.
At det ikke var helt som det skulle skjønte jeg etter hvert. Som bruker av stedet kunne jeg ikke la være å legge merke til at det skjedde ting som kunne virke saboterende mot prosjektleder, men at det var så ille at hun valgte å si opp sin stilling hadde jeg aldri drømt om.
Over natta fikk vi som får medisinsk behandling beskjed om at vi ikke lenger fikk benytte lavterskeltilbudet på samme måte som før. Fra å kunne benytte stedet 100%, ble dette nå kuttet ned til ca. 10%.
De gjemmer seg bak utrolige unnskyldninger som de mener legitimerer ramponeringen av tilbudet.
Heldigvis finnes det mange ressurssterke mennesker i narkotikamiljøet og flere av oss har gått i gang med å kjempe for å få beholde lavterskelen på den måten den var da Hege Nordahl drev den.
Vi håper også at kommunen tar til fornuft og ikke velger det som akkurat nå ser ut til å være den letteste utvei, men innrømmer at ting kunne vært gjort anderledes, ber Hege Norahl komme tilbake og rette på skadene som har blitt påført prosjektet. At hun kan starte på scratsj - og utvikle dette slik det EGENTLIG var ment.
Denne gangen gir jeg meg IKKE - Denne gangen vil jeg ikke godta skuffelsen - Denne gangen vil jeg kjempe - slik at ingen kan si : " så var det for godt til å være sant allikevel da "

Hilsen Ann-Kristin Normann - Kjempende metadonbruker.

Tilbake til toppen