Foreningen som gir kraft til å stå oppreist

En artikkel av Marit Arnesen Veimo

-Jeg må hit hver fjortende dag for å tømme meg. Det er jo ingen andre som forstår hvordan jeg har det, sier Else. Mor til 20-åring.
-Hvis det ikke hadde vært for foreningen, hadde jeg ligget til sengs, sier Nina, mor til 27-åring.
Foreningen Mot Stoff Innherred er bare et par år gammel. På denne korte tida har foreningen vist seg å være det redskapet som gir foreldre og pårørende kraften til å holde seg på bena. Vi har snakket med to mødre. Vi kaller dem Else og Nina. De er to av rundt 20 mødre og fedre som søker hjelp, fellesskap og styrke i foreningen. De vet om mange andre som burde benyttet seg av det samme. Men dørstokken er tung å komme over. Det er en lang vei å gå før du innrømmer at barnet ditt er narkoman.
Nina: -Jeg tror jeg hadde ligget til sengs hvis jeg ikke hadde hatt foreningen. Nå er jeg stolt av meg selv hver gang jeg reiser meg, ser meg i speilet og sier høyt at sønnen min er narkoman.
De to mødrene har mye felles, men tidsperspektivet er forskjellig. Den ene har levd med et barn som har vært narkoman i 13-14 år, mens den andre har hatt narkotikahelvetet innpå livet de siste fire årene. Else sier det slik:
-Jeg har en som står på kanten av stupet, mens ditt barn har stupt.
-Ja, jeg er mentalt forberedt på jeg mister sønnen min, svarer Nina og legger til at hennes livssituasjon forandret seg radikalt etter at Foreningen Mot Stoff ble stiftet.
-Foreningen har hjulpet meg til å komme over skyldfølelse. Her har jeg lært at jeg vil få nedturer, men de er ikke så langvarig og dype lenger, for jeg har lært å ikke bli så optimistisk. Her finner jeg medspillere som gir meg kraft til å sette foten ned, ja til å kaste min egen unge på dør når jeg ikke orker å ha han i huset. Jeg har lært at jeg ikke kan stole på mitt eget barn. De narkomane lyver, ikke fordi de er uoppdragne, men fordi stoffmisbruket gjør dem slik. Men det er vondt å ikke kunne stole på dem.
Else: -Det var det siste i verden jeg trodde, at min sønn skulle bli narkoman. Så dum var jeg.
-Innrømmer sønnen det?
-Nei, det er bare jeg som er hysterisk. Det er som med alkoholikere. De må langt ned før de innser problemet. Han sier det ikke er noe farlig, at det skal ordne seg. Men etter fire-fem år med hasj er hans mentale tilstand helt forandret.
-Hva gjorde du da du oppdaget misbruket?
-Jeg ropte "ulv, ulv!", men ingen hørte. Politiet sa jeg måtte ta det med ro, barnevernet hadde ikke noe med saken å gjøre, for det var jo ikke foreldrene som ikke dugde, og på sosialkontoret var det ingen hjelp å få. De skjønte ikke hva jeg snakket om. En og en står vi hjelpesløse. Men står vi flere i lag og alle kommer med sitt, da står vi sterkere, sier Else.

-Liten kunnskap i helsevesenet

Mødrene i Foreningen Mot Stoff ønsker tettere samarbeid med hjelpeapparatet. De vet også at de selv sitter inne med mye kunnskap som det offentlige kunne benyttet seg av.

-Jeg har erfart at leger og helsepersonell generelt har liten kunnskap om narkotika. Det skremmer meg, sier Nina.
-Egentlig burde vi blitt dratt sterkere inn i det kommunale hjelpeapparatet. Hvorfor kan ikke hjelpeapparatet komme til oss og møte oss på hjemmebane, i stedet for at vi alltid skal komme til dem, på deres kontor? Da ville rollene bli snudd om, sier Nina, som har mange års erfaring med en narkoman i huset. Selv om sønnen i dag bor i egen leilighet er han avhengig av mora. Angsten preger hverdagen til mange av de narkomane.
-Støttekontakt hadde vært en god løsning. Det heter jo at de ikke skal komme i ruset tilstand til lege og sosialkontor, men de klarer ikke å gå noe sted uten at de er ruset. Det burde også vært en miljøarbeider ute. En som var å treffe på kveldstid og i helgene, når sosialkontoret er stengt.
Else er opptatt av at myndighetene må reagere mye strengere når misbruk blir oppdaget.
-En 14-15 åring skjønner ikke alvoret av å begynne med hasj. Jeg er skuffet over den slappe holdningen vi som foreldre møtte av politi og barnevern. De hadde ikke noe tiltak å sette inn. De kunne kastet dem i fengsel, splittet opp ungdommene som røyker sammen og krevd noe av dem. Barnevernet må da kunne ha noe å si før barna fyller atten år, sier Else, mens Nina legger til en opplevelse som kanskje er synonym med dagens virkelighet. Hun ringte en sentral kontakttelefon for pårørende, og fikk følgende svar:
-Glem barnet ditt, og ta vare på deg sjøl!

Av Marit Arnesen Veimo

Tilbake til toppen